Nå vil jeg tale om to gode bilder !
Her i tråden er det oftest
kjemi det gjelder, og fotografiets hovedelement - selve bildet - kommer i bakgrunnen. Slik er det vel en gang bestemt, og det er for så vidt greit nok. Selv har jeg lagt ut en del bilder som illustrerer problemer og vansker jeg møter med Caffenol. Bildene er der ikke pga komposisjon eller regler for perspektiv ol.
Nå bryter jeg kanskje trådregler ved å ta fram et par bilder og fortelle hva de gir meg av emosjonnelle inntrykk og andre følelser i sinnets dyp.
Bildene er tatt av Ezzie. Jeg vil ikke gi kritikk à la bruk av KBr eller soda, plus/minus minutter, osv.
BILDE I
Dette er et klassisk motiv, dog ikke utslitt. Umiddelbart føres mine tanker til renessansen og dens lover for bildende kunst. Jeg fornemmer her inntrykk fra både den venezianske og florentinske skole - uten at fotografen vel har tenkt meget i de baner. I Firenze var hovedvekt lagt på
strukturtegning og komposisjon. I Venezia var
lys og farge satt i høysetet, noe som gav en fornemmelse av
ro.
Men jeg vil også en tur innom den flamske maleren Jan van Eyck, den "store fornyer". Han var den første (?) som skulle anvende
oljefarger til erstatning for de tidligere temperafarger (med eggehvite som bindemiddel). Resultatet var en
realisme i gjengivelsen som nærmer seg det fotografiske bilde.
Til overmål har Ezzie trukket inn en flik av barokkens akantusranke ved å sette på et overheng av blader, dog er akantusens ekeløv byttet ut med lønneblader. Men skit!
Selv om
ro er et viktig moment ved motivet, synes jeg det mangler et lite preg av
liv. Dette blir ofte en fotografs dilemma, ofte må man alliere seg med noen - f.eks. et "kjærestepar" hånd i hånd, kanskje en hund eller to. Renessansekunstneren ville trolig sette inn et par mennesker som bedrev noe.
Konklusjon:
Ezzies klassiske motiv inneholder nevnte elementer i komposisjonen;
ro, lysspill og perspektiv. Kanskje ved å anvende Caffenol er det også framkommet en
strukturtegning i murflatene som løfter fram en realisme som selv en van Eyck ville nikke bifallende til. Selvsagt har motivet også en stor dose
romantikk.
Et meget godt arbeid, Ezzie!
BILDE II
Hvor går så mine tanker her, tro? Jo, her er hovedelementet
perspektiv. Da vil jeg gå til arkitekten Brunelleschis (ca. 1400) matematiske regler for nøyaktig perspektiv, noe som gav en dybdevirkning som før var ukjent.
Kjekt å se at Ezzie bryter meget med Brunelleschi, selv om dybdevirkningen derved slett ikke går tapt. Regler kan nemlig brytes! Og ofte er det dette som trekker fram en spesiell stemning. Brunelleschi ville muligens heftet seg ved at horisontlinjen er lagt slik at bildet deles likt i to. Dessuten er lyktestaken plassert i bildets sentrum, i stedet for i et av bildets klassiske interessepunkter. (- Ingen stor synd for 600 år siden, heller!)
Hva jeg mener:
Skyer og hav danner en fornem dybdevirkning. Rampens V-formede sidelinjer forsterker dette. Liv finnes i bølger og skyer, og funksjonelle elementer finnes i navigasjonsstaken og rampens ringer for båtopptrekk. Hvis jeg nå satt antrukket for et sjøbad, ville jeg trolig føle meg suget inn i motivet, ut til lys og liv, med en spenningsfylt higen mot det som finnes i himmelranden.
Dette er også bra, Ezzie. Som kystmenneske liker jeg dette bedre enn bilde I.
Vh helgesverre.
La Citadelle de Blaye #1 by
Eirik0304, on Flickr
Boat ramp on the Gironde by
Eirik0304, on Flickr[/QUOTE]
