- Joined
- Aug 31, 2013
- Messages
- 35
- Format
- 35mm
Da har jeg lest gjennom boka til Morten Løberg.
"Mørkerom og lukta av fix"
Det er ei grei bok om mørkeromsteknikk.
Men jeg har litt vanskelig for å forholde meg til den.
Jeg vet ikke om Morten Løberg har satt seg ned og tenkt:
For HVEM skriver jeg denne boka?
Begynnere?
Eksperter?
Som en datakilde?
Begynnere :
I vår tid er det nesten ingen som lærer mørkerom på en organisert måte.
De som studerer media, har datalærere, og knapt noen som har vært i mørkerom.
Det er helt klart et stort behov for en oppdatert begynnerbok, som forklarer arbeidsmåten, trinn for trinn og feks viser som tegneserie hvordan man spoler inn film på en fremkallerspole, og understreker med STORE BOKSTAVER at man må lære seg å gjøre dette i stummende mørke, og ha et rom med stummende mørke tilgjengelig.
Løberg nevner ikke dette med et ord.
Tvert imot han går ut fra at leserne kan dette.
Da er begynnerverdien på boka liten.
Eksperter :
Det er et ganske langt kapittel om TONING. Løberg er tydeligvis interessert i det, i min erfaring gjennom mange år, er forholdsvis få opptatt av det, noen prøver det, men er mere interessert i vanlige bilder, eller feks platinaprinting, som gir helt uforlignelige tonevalører.
Løberg nevner ikke noe slikt, og tar for gitt at folk kan vanlig printing.
Løberg forsøker seg på en innføring i Zonesystemet, uten å legge nok vekt på hva vanlig korrekt eksponering er, og hvordan motivsituasjoner, feks snø og sandstrand, eller mørk vegetasjon påvirker hva som ER korrekt eksponering og korrekt filmfremkalling, som henger sammen,
For ekspertene er den valgte løsningen overflatisk og av liten verdi.
Eksperter.
Det er ikke fremkalingstips, men noen få utvalgte fremkaller-resepter, stort sett standardfremkallere. det er egentlig fint, det er mange år siden det ble publisert bøker med respter i skandinavia.
Det finnes 13 forskjellige fremkaller-kjemikalier som har vært i alminnelig bruk. Løberg har valgt bare 4 stykker og tar med et 5. blant papirbildefremkallerne, som også kunne vært innkludert blant filmfremkallerne.
I tillegg har det vært benyttet 6 eller 9 forskjellige fargefremkallere siden 1930-tallet, de er ikke nevnt.
Nevnt er heller ikke det lite kjente faktum at de fleste fargefremkaller-typene lever et dobbeltliv som finkornfremkallere for sort-hvitt, og det kunne vært trukket fram for eksperimenter blant eksperter.
Han har heller ikke oppdatert seg på Askorbinfremkallerne, dvs Kaffenol, det kunne vært fint og benyttet sjansen nå, når man har nådd en slags stopp i utviklingen her, og fått det med mellom to permer.
Ei heller avlives endel myter, feks om "pre-weting" og "stand development. Han nevner feks ikke bakdelen ved "stand development", som er ukntrollerbar kornvekst, tvert imot nevner han påståtte fordeler ved "stand", uten å legge fram skikkelig prov på at det virker som påstått.
Så for eksperter og seriøst interesse, for de som virkelig vil dykke dypt inn i dette, blir boken for tynn og overflatisk.
En annen utelatelse, når man først går inn på esoteriske fremkaller-teknikker, er flerbadsteknikk, hvor man har kjemikalier oppløst og lagret holdbart på flere flasker.
Feks kan man ha fremkallerstoff i flere flasker, sulfitt i en, alkali i en, bromid i en og setter sammen fremkallerens egenskaper ved å blande ulike deler fra flaske A, B, C, D og E, alt etter hvilken filmtype man bruker og etter eksponering og lysforhold i motivet (høy og lav kontrast)
Eller man kunne ha nevnt den enklere og mere vanlige 2-badsfremkaller teknikken, hvor man har fremkaller og sulfitt i sur løsning i flaske A, og akselereator og evt sulfitt og bromid i flaske B.
To flasker kan stå temperert og klar til bruk til enhver tid, man kan fremkalle film på kort varsel og pda surt bad holder fremkalleren seg nesten uendelig, og kan brukes til volumet ikke dekker filmspiralen, mens akselleratoren må byttes med jevne mellomrom, ca etter hver 10. film pga opphoping av fremkallerrester.
En annen grov utelatelse er fixerbadsresepter.
Løberg lister opp flere resepter, men flere av dem er egentlig bare nesten samme resept med ubetydelige forskjeller.
Det han fullstendig har utelatt er Rapidfixere, som er det som nesten utelukkende selges i vår tid.
Det MÅ være en glipp, for det er så enkelt :
Tilsett 50 gram ammoniumklorid til et vanlig fixerbad, og halver fixeringstiden!
Det har vært kjent siden ca 1930, da Agfa publiserte respten.
Og ikke er Løberg oppdatert på noe så enkelt som sluttskylling heller, eler han skriver ikke noe konkret om det,
Det er ikke noe å lære der heller.
jeg antar han mener at vanlig gjennomskylling er det eneste saliggjørende.
For eksperter kunne en diskusjon om den såkalte Ilford skylleteknikken vært tatt med.
Det er enkelt man tar som sluttskylling etter fixering å fyller tanken, agiterer i 15 til 30 sekunder og tømmer tanken.
Gjentar man dette 3 ganger har man redusert fixerkonsentrasjonen i filmen til ca 1/5000.
Gjentar man denne operasjonen 6 ganger erfixerkonsentrasjonen redusert hele 1/20 000 000!
og tar man den helt ut og gjentar skyll og tøm 9 ganger er fixerkonsentrasjonen redusert astronomiske 1/9 000 000 000 000, det blir nesten som å skylle i hele verdenshavet.
Det viktige her er at man skyller til bedre enn arkivkvalitet raskt og effektiv og bruker mindre enn 20 liter vann totalt.
En halv times skylling med rennende vann bruker mer enn 150 liter vann, og reduserer bare fixerkonsentrasjonen til ca 1/1000, som ikke er arkivkvalitet.
Dette har heller ikke Løberg fått med seg.
Bak i boka er det en litteraturliste, jeg vil anbefale de som er virkelig interesserte heller å kjøpe bøkene som er listet opp der, der vil alt nevnt ovenfor være utførlig behandlet og der er også en grundig innføring for begynnere, samt hvordan man skal bygget et effektivt mørkerom.
"Mørkerom og lukta av fix"
Det er ei grei bok om mørkeromsteknikk.
Men jeg har litt vanskelig for å forholde meg til den.
Jeg vet ikke om Morten Løberg har satt seg ned og tenkt:
For HVEM skriver jeg denne boka?
Begynnere?
Eksperter?
Som en datakilde?
Begynnere :
I vår tid er det nesten ingen som lærer mørkerom på en organisert måte.
De som studerer media, har datalærere, og knapt noen som har vært i mørkerom.
Det er helt klart et stort behov for en oppdatert begynnerbok, som forklarer arbeidsmåten, trinn for trinn og feks viser som tegneserie hvordan man spoler inn film på en fremkallerspole, og understreker med STORE BOKSTAVER at man må lære seg å gjøre dette i stummende mørke, og ha et rom med stummende mørke tilgjengelig.
Løberg nevner ikke dette med et ord.
Tvert imot han går ut fra at leserne kan dette.
Da er begynnerverdien på boka liten.
Eksperter :
Det er et ganske langt kapittel om TONING. Løberg er tydeligvis interessert i det, i min erfaring gjennom mange år, er forholdsvis få opptatt av det, noen prøver det, men er mere interessert i vanlige bilder, eller feks platinaprinting, som gir helt uforlignelige tonevalører.
Løberg nevner ikke noe slikt, og tar for gitt at folk kan vanlig printing.
Løberg forsøker seg på en innføring i Zonesystemet, uten å legge nok vekt på hva vanlig korrekt eksponering er, og hvordan motivsituasjoner, feks snø og sandstrand, eller mørk vegetasjon påvirker hva som ER korrekt eksponering og korrekt filmfremkalling, som henger sammen,
For ekspertene er den valgte løsningen overflatisk og av liten verdi.
Eksperter.
Det er ikke fremkalingstips, men noen få utvalgte fremkaller-resepter, stort sett standardfremkallere. det er egentlig fint, det er mange år siden det ble publisert bøker med respter i skandinavia.
Det finnes 13 forskjellige fremkaller-kjemikalier som har vært i alminnelig bruk. Løberg har valgt bare 4 stykker og tar med et 5. blant papirbildefremkallerne, som også kunne vært innkludert blant filmfremkallerne.
I tillegg har det vært benyttet 6 eller 9 forskjellige fargefremkallere siden 1930-tallet, de er ikke nevnt.
Nevnt er heller ikke det lite kjente faktum at de fleste fargefremkaller-typene lever et dobbeltliv som finkornfremkallere for sort-hvitt, og det kunne vært trukket fram for eksperimenter blant eksperter.
Han har heller ikke oppdatert seg på Askorbinfremkallerne, dvs Kaffenol, det kunne vært fint og benyttet sjansen nå, når man har nådd en slags stopp i utviklingen her, og fått det med mellom to permer.
Ei heller avlives endel myter, feks om "pre-weting" og "stand development. Han nevner feks ikke bakdelen ved "stand development", som er ukntrollerbar kornvekst, tvert imot nevner han påståtte fordeler ved "stand", uten å legge fram skikkelig prov på at det virker som påstått.
Så for eksperter og seriøst interesse, for de som virkelig vil dykke dypt inn i dette, blir boken for tynn og overflatisk.
En annen utelatelse, når man først går inn på esoteriske fremkaller-teknikker, er flerbadsteknikk, hvor man har kjemikalier oppløst og lagret holdbart på flere flasker.
Feks kan man ha fremkallerstoff i flere flasker, sulfitt i en, alkali i en, bromid i en og setter sammen fremkallerens egenskaper ved å blande ulike deler fra flaske A, B, C, D og E, alt etter hvilken filmtype man bruker og etter eksponering og lysforhold i motivet (høy og lav kontrast)
Eller man kunne ha nevnt den enklere og mere vanlige 2-badsfremkaller teknikken, hvor man har fremkaller og sulfitt i sur løsning i flaske A, og akselereator og evt sulfitt og bromid i flaske B.
To flasker kan stå temperert og klar til bruk til enhver tid, man kan fremkalle film på kort varsel og pda surt bad holder fremkalleren seg nesten uendelig, og kan brukes til volumet ikke dekker filmspiralen, mens akselleratoren må byttes med jevne mellomrom, ca etter hver 10. film pga opphoping av fremkallerrester.
En annen grov utelatelse er fixerbadsresepter.
Løberg lister opp flere resepter, men flere av dem er egentlig bare nesten samme resept med ubetydelige forskjeller.
Det han fullstendig har utelatt er Rapidfixere, som er det som nesten utelukkende selges i vår tid.
Det MÅ være en glipp, for det er så enkelt :
Tilsett 50 gram ammoniumklorid til et vanlig fixerbad, og halver fixeringstiden!
Det har vært kjent siden ca 1930, da Agfa publiserte respten.
Og ikke er Løberg oppdatert på noe så enkelt som sluttskylling heller, eler han skriver ikke noe konkret om det,
Det er ikke noe å lære der heller.
jeg antar han mener at vanlig gjennomskylling er det eneste saliggjørende.
For eksperter kunne en diskusjon om den såkalte Ilford skylleteknikken vært tatt med.
Det er enkelt man tar som sluttskylling etter fixering å fyller tanken, agiterer i 15 til 30 sekunder og tømmer tanken.
Gjentar man dette 3 ganger har man redusert fixerkonsentrasjonen i filmen til ca 1/5000.
Gjentar man denne operasjonen 6 ganger erfixerkonsentrasjonen redusert hele 1/20 000 000!
og tar man den helt ut og gjentar skyll og tøm 9 ganger er fixerkonsentrasjonen redusert astronomiske 1/9 000 000 000 000, det blir nesten som å skylle i hele verdenshavet.
Det viktige her er at man skyller til bedre enn arkivkvalitet raskt og effektiv og bruker mindre enn 20 liter vann totalt.
En halv times skylling med rennende vann bruker mer enn 150 liter vann, og reduserer bare fixerkonsentrasjonen til ca 1/1000, som ikke er arkivkvalitet.
Dette har heller ikke Løberg fått med seg.
Bak i boka er det en litteraturliste, jeg vil anbefale de som er virkelig interesserte heller å kjøpe bøkene som er listet opp der, der vil alt nevnt ovenfor være utførlig behandlet og der er også en grundig innføring for begynnere, samt hvordan man skal bygget et effektivt mørkerom.
